I 1837 ble det ved Åsterud på Nakkerud funnet en betydelig nikkelgehalt i fjellgrunnen. Denne oppdagelsen ble ikke gjort kjent før i 1845.
Blant dem som først fikk vite om nikkelforekomsten, var den tyskfødte bergingeniøren Adolf Roscher. Han fikk med seg dr. Thaulow på Modum og tobakksfabrikant Tiedemann. Med særlig hjelp av sistnevnte fikk de kjøpt dette gruveområdet.
Under gården Åsterud hørte også plassen Ertelien som Roscher fikk bygd ut både som bolig og kontor for nikkelverket. De begynte i 1849 en gradvis utgravning, og økte jevnt helt til 1870-årene. Roscher har etter alt å dømme vært en meget dyktig leder. Etter hans død i 1872 fortsatte både produksjonen og lønnsomheten og øke i enda noen år.
Nikkelverket ga arbeid til mange. På det meste opp imot 300 mann. De tre som hadde startet det hele med atskillig skepsis fra mange om at dette var et hasardiøst foretak, fikk snart sin risikofylte kapitalinnsats tilbake med godt utbytte. Dr Thaulow bygde Modum Bad som jo kom til å gjøre god nytte for seg i ettertid. Om Roschers samfunnsnyttige innsats ellers i bygda skal vi komme litt tilbake til senere her.
Nikkelverkets store framgang gjorde at mange rundt i bygda begynte å lete etter nikkel ("skjerpe"). Ingen av dem gjorde visstnok noen særlig lykke her. Det gjorde derimot nikkelverket i en årrekke, med et toppår i 1876. Da ble 1/7 av verdensproduksjonen utvunnet her. Ringerikes Nikkelverk var den nest største nikkelprodusenten i hele Norden, og en kort tid var det også landets mest lønnsomme bergverk.
Dessverre varte ikke dette eventyret lenge. Driften ved Aasterud og ved de fem gamle gruvene på Sokna (Gardhamar) som Roscher også hadde kjøpt, måtte trappe ned. Nye og større nikkelforekomster kom til ute i verden og prisene sank. Tidlig i 1880-årene måtte Ringerikes Nikkelverk innstille driften. Det må ikke glemmes at denne bedriften i over 30 år var en god plass for de mange som var knyttet til den - i en tid da gode arbeidsplasser ikke var noen selvfølge i vårt land, vårt distrikt så visst ikke unntatt.
Tross alle uttak av nikkelmalm i perioden 1675-1716 og særlig i 1849 til ca. 1880, var det nok mer malm å hente i fjellgrunnen her. I hvert fall ble det gjort flere forsøk på ny drift i årene som fulgte. Det første fant sted alt i 1889, i en aldri så beskjeden drift, og ble stanset igjen i 1903. Enda en gang ble driften tatt opp igjen ved Ertelia og nå for fullt i 1912-13. De gamle smeltehyttene ved Væleren og Kittelsby ble da erstattet med en ny smeltehytte ved Åsterudtjernet.
Fra først av hadde den ferdige nikkelen blitt fraktet over Tyrifjorden i kasser og videre med hest via Lier til Drammen. Nå ble den fraktet med taubane til Nakkerud stasjon og videre med tog.
Under verdenskrigen 1914-18 økte etterspørselen etter nikkel "og alle kjente forekomster ble tatt opp". Imidlertid varte heller ikke storhetstiden denne gangen lenge. I 1921 stanset driften gradvis opp, for så helt å opphøre i 1922.
Det er gjennom årene gjennomført flere mineral- og metallkartmålinger i området. De første fant sted i 1939 og 1941.
Som tidligere antydet, var bergmester Roscher en nyttig mann for nærmiljøet på Tyristrand og Nakkerud. Etter å ha bodd på Ertelia i mange år kjøpte han gården Kolbjørnrud i 1860. Her lot han bygge en herskapelig hovedbygning og anla et stort hageanlegg som hver sommer ga arbeid til flere. Han ivret også for byggingen av Tyristrand kirke og ga kirken bl.a. det orglet (i restaurert stand) som Anna Colbjørnsdatter i sin tid hadde gitt til Norderhov kirke. Etter hans ønske ble samtlige (ca. 300) ved verket invitert på Kolbjørnsrud ved hans gravferd i 1872. Fru Thora Roscher som levde helt til 1904, la også for dagen sterke sosiale interesser. Hun opprettet flere legater og ga flere større gaver til kirken, bl.a. den vakre altertavlen malt av Adolf Tidemand.
Kunstnerisk interessert som hun var, gjorde hun flere utenlandsreiser, og hadde stadig besøk av framtredende personer fra inn- og utland. En hyppig gjest var bl.a. maleren Gude som malte flere bilder i vårt område (uten at det er kjent hvor disse nå er). Ved Åsterudtjernet (Nasjonalgalleriet) er ett av disse, Snippebråten er et annet. I alt dette mistet hun ikke kontakten med bygdefolket som satte stor pris både på Roscher og fruen. De hviler på Tyristrand kirkegård "midt iblandt alle sine arbeidere som de begge elsket".
Få har gjort så mye for sitt nærmiljø som ekteparet Roscher gjorde. Dette bør de da heller ikke så lett glemmes for.